ungdomsgruppa.net

Villreinjakt er på mange måter en av de mest krevende jaktformene vi har her i landet. Noen bedriver lagsjakt på villrein, men som oftest er jegeren alene mot viltet og elementene. Det kan bli lange dager med mye speiding og mange skritt i fjellet. Og ofte kan det gå dagevis uten at man i det hele tatt ser snurten av ei klauv.

Ungdomsgruppen i Moss & Omegn Jeger- og Fiskeforening tok i august i år turen til Knutshø villreinområde. Et område med sky rein og felling på mellom 50 og 65 prosent. Knutshøområdet kan deles inn i Oppdal, Folldal og Tynset-terreng. Man må holde seg innenfor området tilhørende kommunen der hvor løyven er utstedt. Det er stort sett fellesjakt og fri overgang mellom feltene / rettighetshavere innenfor hver kommune. Vi hadde kort utstedt på Tynsetgrunn, som er den østre delen av hele villreinområdet. Det var fin vind i forkant av jakta så håpet om at det sto dyr inne var ganske bra. Vi satset på å jakte i Rødalen.

Vi var to voksne og to ungdommer som dro på tur. Vi bodde meget godt på Savalbete så takk til Stein for lånet av denne fantastiske plassen. Oppe i fjellet gikk vi i par ut i fra forskjellig plasser for å kunne se over så mye terreng som mulig. Første morgen hadde vi ikke beveget oss mer enn 10 minutter før Eugen Anstensrud og undertegnede så dyr. Fantastisk! Eugens første jaktdag etter fjellets nomade og vi så dyr umiddelbart. Vi fikk ikke stilt innpå denne flokken før de beveget seg avgårde fra oss, og så i tillegg flere storbukker denne dagen. Det andre paret, Svenn Anstensrud og Ole Veidahl, så en flokk på 30 bukker denne dagen, men på feil side av grensen. Vårt håp om dyr i området hadde slått til og det var med stor spenning og flotte opplevelser vi tok kvelden.

Neste dag fant Svenn og Ole igjen flokken fra i går, men de var fortsatt på feil side. Eugen og jeg fant ikke dyr før vi møtte de andre på toppen av Grønhøa i Rødalen. Mens vi satt der og tok en matbit kom en enslig bukk i godt driv et stykke unna. Knutshøreinen er en sky og vanskelig rein og mulighetene kommer definitivt ikke på løpende bånd. Derfor må man bruke de sjansene man har. Undertegnede hadde storbukk-kort og satte etter, mens de tre andre ble værende igjen og fulgte det hele med stor spenning. Som sagt så var bukken i godt driv, og både den og jeg forsvant ut av synshold. Kort fortalt så fikk vi bukken, og det var strålende fornøyde karer som kom til for å hjelpe til å flå, partere og ikke minst bære. Kanskje ikke strålende fornøyd over sistnevnte, men på reinsjakt må man som oftest gjøre hovedjobben av slaktinga i fjellet for deretter frakte den ned ved hjelp av muskelkraft og kondisjon. Det ble en fin bør på et par timer for oss denne ettermiddagen.

Dessverre så ble det kun den fellingen denne gang. Vi så rein også de siste dagene, og Ole var utrolig nære på en dag. Men en fornuftig vurdering av avstand og slem vind gjorde at det ble med opplevelsen. Totalt sett var vi meget fornøyd med turen og fikk oppleve mye disse dagene som absolutt ikke er hverdagskost på reinsjakt. Det ga mersmak og det blir garantert en tur til neste år!